Denne befalingen er det mange forsøker å kjempe gjennom under kampsaken for det som kalles «aktiv dødshjelp». Mange i Norge og andre vest-europeiske land mener at det er en del av det større samfunnets oppgaver å stille som bøddel på bestilling. Det er mildt sagt merkelig, da de samme menneskene som er for at staten skal være bøddel «on demand» gjerne også er imot dødsstraff.

Det er jo merkelig, er det ikke? Det skulle vært dét. Og det skulle selvfølgelig vært slik at, dersom man er imot dødsstraff, så er man prinsippielt imot undødige drap, og derfor like mye motstander av fosterdrap, uansett hvor gammelt eller ungt fosteret er, som man er motstander av aktiv dødshjelp. Problemet for mange kristne i dag er imidlertid å svare på hvorfor ikke staten og samfunnet skal godta og støtte ethvert ønske et individ måtte ha for seg selv.

Men de fleste ønsker ikke å se sammenhengen mellom motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det lett for mange å tenke: «Dette er jo forferdelig nok, det å ønske å dø, men altså, meg vil det ikke angå, knapt noen jeg kunne tenke at jeg kjenner, så hvorfor alt dette bråket om en enkeltsak, liksom?» Hvorfor ikke bare innvilge folk sitt dødsønske, bli ferdig med det, mens vi sitter på hendene og kan tenke på hvor grusomt synd det er på dem. Problemet er bare det at det er en fullkommen ansvarsfraskrivelse overfor din neste. Vi har et ansvar for hvordan andre har det, og da holder det virkelig ikke å si at det bare er min «personlige mening» at man ikke bør tillate en ordning der man kan bestille selvmord, og føler at det er strekker til med å synes synd på vedkommende. Dette er en stygg trend, som også går gjennom mange kristne miljøer, der man i stedet for å gå ut og forkynne omvendelse og Guds miskunn i stedet går ut for å høste varm og god stemning for å si at «Gud er kjærlighet» – uten selvfølgelig å spesifisere nærmere hva Guds kjærlighet betyr og innebærer.

Dagens allmenne kultur, som blir innpodet i våre hoder allerede fra barnehagen av handler dessverre på en utelukkende måte om nettopp ikke å ta ansvar overfor verden og ens neste. Det er faktisk ikke tilfeldig at vi i dag ikke skal få lov til å si til en 6-åring at «Nei, det er er ingen hest: Det er en krusedull med to streker ved siden av», idet barnet påstår at han har tegnet en hest. Den ansatte i barnehagen vil da i postmoderne ånd – som er vår tids ånd – innstendig formane foreldren om å trekke sin umoralske påstand, som angivelig hemmer barnets evne til å «uttrykke seg selv». Det er selvfølgelig ikke noe galt ved det å  gi uttrykk for ens kreative evner, men når det blir diktert av tidsånden at dette skal gå på virkeligheten og ikke minst sannheten løs, vil det etterhvert også komme med menneskelige omkostninger – da sannheten om hva et menneske er, likesom alt annet da må tilpasses hvordan man «tolker» saken, slik en krusedull og to streker blir til en hest, og mennesker plutselig er «celleklumper». Og menneskelige omkostninger begynte da den postmoderne læren å få for lenge siden.

Det begynner å bli mange år siden at de var mange nok til å oppheve loven om at du ikke skal drepe, og innførte loven om selvbestemt fosterdrap inntil en viss uke av svangerskapet. Dette, som koster kun en telefonsamtale, og tar mindre tid enn et kafébesøk er da også et tegn på at vi i stadig større grad på det politiske avskaffer den Jesu befaling om å elske ens neste som en selv. I begynnelsen later kristne som at de ikke forstår konflikten, men det blir stadig mer klart at kristendommen ikke skal ha noe med hvordan vi lever som et samfunn å gjøre, og lever dermed i dag som «personlige kristne», det vil si frafalne i fornektelse. Fordi kristendommen forkynner en kjærlighet som dagens revolusjonære fornekter med hatsk iver, velger dessverre altfor mange kristne å gjemme seg blant menneskemengden i forfølgelsen av Jesu trofaste følgere.

Ettersom jeg forsøker å adressere et kristent publikum, forsøker jeg ikke først og fremst å omvende leseren til først nå å innse hva som er galt ved aktiv dødshjelp. Det er nok mer på sin plass å spørre seg om hvordan kristne kan forholde seg til denne utviklingen – for det er ingen isolert kampsak, men inngår i «dødskultens» politiske program, som de siste pavene har snakket om mangen ganer. Vi må stille de riktige spørsmålene angående vår rolle i et samfunn som Norge, hvor kristnedommen blir politisk motvirket snarere enn noe annet. Skulle vi ved politisk makt fra Stortinget få et samfunn der drap og selvmord i ett er en rettighet, og erklært forakt for livets iboende verdi, bør vi gripe etter de spørsmålene kardinal Robert Sarah så betimelig formulerte i Luçon:

«Hvem reiser seg da i dag for Gud? Hvem våger så å gå dagens moderne forfølgere av Kirken i møte? Hvem vi ha motet til å reise seg uten andre våpen å dra enn dem man finner i kapellet og Jesu hellige hjerte, for å møte dødens legioner av vår tid, som er relativisme, indifferentisme og forakt for Gud? Hvem vil fortelle denne verden at den eneste friheten det er verdt å dø for, er friheten til å tro?» Og ja, vi må være ærlige med oss selv. I siste instans handler det aldeles ikke bare om at samfunnet går sin skjeve gang, men om hvorvidt samfunnet vil fortsette å akspetere dem som søker den kompromissløse friheten i å tro og leve i Jesus Kristus, vår herre, Guds sønn og verdens frelser.

Til Guds større ære. Amen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s