«Hver en kristen er også i ånden en borger av la Vendée!»

Foto: Wikipedia Commons

I anledning av sin invitasjon til å feire menighetens 700 år lange historie i Luçon, Frankrike, holdt kardinal Robert Sarah denne prekenen – som for øvrig har en ledende stilling i Vatikanets kurie, som leder for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen.

Mine kjære venner, når dere hver kveld gir liv til denne ruinen gir dere også liv til de døde! Dere gir liv til alle dem fra la Vendée som døde for sin tro, kirkene og sine hyrder. Deres verk reiser seg over marken her som en lovsang, og bærer virkelig i seg minnet om martyrene fra la Vendée! Det er dere som gir liv til disse tre tusenene av menn, kvinner og barn, som ble gjort ofre av Terroren. Dere gir en stemme til alle dem som man ønsket å fortie, fordi de nektet å la seg frarøve friheten til å tro og til å feire nattverden! Jeg sier dere i dypeste oppriktighet: Deres verk er rett og nødvendig. Ved deres gjerninger, deres lovsang og dyktighet kan dere endelig tilby et verdig siste hvilested til alle dem som tok imot martyrdøden ved det revolusjonære hatet, som ikke engang ville gi dem noen gravsten, men overlate dem til ravner og hunder!

Deres verk er dermed noe ganske annet enn blott et verk av menneskers hender. Det er som et kirkebygg. Deres arbeid er nødvendig! Fordi vår tid synes å være en søvngjenger. I møte med relativismens diktatur, i møte med terroriseringen fra idéen som på nytt ønsker å utviske Gud fra barnas hjerter, har vi behov for på nytt å finne den åndens livskraft, den salige enkelhet og brennende iver på vegne av våre hellige og alle våre martyrer.

Mine brødre, martyrene fra la Vendée har simpelthen omsatt i praksis den læren som blir forkynt ved dagens lesninger. Gud   er ikke i lyn eller det som tordner, han er ikke det mektige eller bråket av gevær. Han gjemmer seg i det lette bruddet. I møte med det metodiske og planlagte utbruddet av Terroren visste folket av la Vendée godt at de ville bli trampet under fote. Men de oppga da allikevel sine liv i lovsang som ofre til Herren. De har vært dette lette bruddet, et brudd som tilsynelatende ble frembrakt av den voldsomme stormen av helvetes legioner. Men der var Gud. Hans makt viste seg i deres svakhet! Historien – den sanne historien – vet at det egentlig er bønnene fra la Vendée som seiret. Ved deres offer forhindret de ideologiens løgn i å gripe makten over dem som deres herre. Folket av la Vendée skje takk for at prestene ikke ble den totalitære statens servile slaver, og at de de har kunnet forbli de frie Kristi og Kirkens tjenere. Folket av la Vendée lyttet til og forstod Kristi formaning, som han fremsa for oss i dagens evangelietekst: «Stol på meg! Frykt ikke, det er meg!» Mens stormen ennå raste, mens skipet syntes å ta inn vann fra alle kanter, fryktet de ikke, for så mye som de var sikre på at Jesu hjerte ville bli deres eneste sanne fedreland idet de skulle ta farvel med denne verden!

Mine brødre, vi kristne, vi har begov for denne ånden som fylte folket av la Vendée! Vi har behov for dette eksempelet! Likesom dem påligger det oss å forlate plog og åker, etterlate dem for å ta opp kampen, ikke for menneskelige interesser, men for Gud!

Hvem reiser seg da i dag for Gud? Hvem våger så å gå dagens moderne forfølgere av Kirken i møte? Hvem vi ha motet til å reise seg uten andre våpen å dra enn dem man finner i kapellet og Jesu hellige hjerte, for å møte dødens legioner av vår tid, som er relativisme, indifferentisme og forakt for Gud? Hvem vil fortelle denne verden at den eneste friheten det er verdt å dø for, er friheten til å tro?

Mine brødre, likesom våre børdre fra la Vendée fra en svunnen tid er vi i dag kalt til å vitne, det vil si å ta imot martyriet! I Midt-Østen, Pakistan, Afrika dør i dag våre brødre for sin tro, massakrert av legionene til en forfølgersyk islamisme. Og du, folket av Frankrike, folket av la Vendée, når skal du reise deg med fredens våpen, med bønn og kjærlighet for å forsvare troen? Mine venner, det flyter martyrblod i deres årer, ja, så vis da deres troskap! I ånden er vi alle sønner og døtre av de troendes martyrium i la Vendée. Selv vi afrikanere, som har motatt så mange misjonærer fra la Vendée og døde der for å ha forkynt Kristus korsfestet og opstanden. Vi skylder oss selv å være deres trofaste arvinger!

Her på dette stedet omgir martyrenes ånd oss. Hva forteller de om? Hva ønsker de å videreføre? Motet! Først og fremst motet! Når det kommer til Gud er intet kompromiss noe alternativ. Guds ære lar seg ikke forhandle. Og dette må begynne med våre personlige liv, med bønn og tilbedelse. Ja, tiden er inne mine brødre til å gjøre opprør mot all den ateistiske praksisen som omgir og kveler våre liv! La oss be som en familie, og overlate det øverste setet til Herren vår Gud. En familie som ber er en familie som lever! En kristen som ikke ber, en som ikke vet å la Gud komme først i stillhet og bønn ender sitt liv med å tape alt til døden!

Ved eksempelet folket fra la Vendée har gitt oss, må vi også lære å elske Kristi herredømme (Sacerdoce). Det var på grunn av at deres «gode hyrder» var truet at de gjorde opprør. Dere, de mest unge av dere, hvis dere ønsker å være trofaste etterfølgere av deres eldre, elsk da deres hyrder og presteskapet (sacerdoce)! Dere må stille dere selv spørsmålet: Og jeg, er jeg også kalt til å være prest, i etterfølgelsen av alle de prestene som ble gjort martyrer av Revolusjonen? Skulle jeg også ha hatt motet til å gi hele mitt verdslige liv for Kristus og mine brødre?

På nytt lærer dem som tok imot martyrdøden i la Vendée oss om betydningen av Tilgivelsen og Guds miskunn. I møte med forfølgelsen, i møte med hatet voktet de kjernen av sine hjerter, nemlig freden og tilgivelse. Så kom nå i hu hvordan deres leder Bonchamp fikk løslatt fem tusen innsatte menn bare minutter før han fant sin dødstime. La oss da uten nag eller bitterhet gå hatet i møte. For dette er oss, det er vi som er hærskaren under Jesu kristi hjertes kommando, slik som han ønsker oss fylt av godmodighet.

Og så påligger det oss da endelig å lære av martyrene av la Vendée å forstå betydningen av generøsiteten og det som uforskyldt er oss gitt. Deres forfedre ble ikke slaktet for fote for sine verdslige interesser, intet kunne de vente å tjene. Ved denne gjerning gir de oss en salig leksjon i hva som inngår i å være menneskelige. Vi lever i dag en verden hvis kjennemerke er penger, interesser og rikdom, som har innstiftet diktaturet av alle tings utbyttbarhet. Å la seg glede ved det som er oss uforskyldt gitt, blir overalt og til alle tider foraktet og spyttet på.

Og da, det må bli sagt, er det alene den generøse kjærligheten, den som blir årsak til den uegennyttige forsakelse ens liv, som kan overmanne og en gang skal seire over det hatet som retter seg mot Gud vår Far, det hatet som er morvevet for hver en revolusjon. De har for oss frembåret seg som eksempler på at det i møte med helvetes legioner, nazistenes utryddelsesleire, og kommunismens døds- og slaveleire og det islamske barbari ikke finnes annet svar å gi: Selvoppofrelsen, å gi hele sitt liv. Kjærligheten alene kan knuse dødens krefter!

Mer enn noensinne ønsker revolusjonens ideologer i dag å utslette selvoppofrelsens naturlige plass, så som for den gledesfylte omsorg for hin enkelte og kjærlighetens sete hos verdens naturlige orden. Og jeg ønsker da å tale om familien! Kjønnsideologien, forakten for menneskers fruktbarhet og troskap er blant de mange faner som tilhører denne revolusjonen. Familiene har i øynene på revolusjonen like mye som la Vendée var, blitt det som skal utslettes. Metodisk legger man planene til rette for dens forduftelse, slik som man dengang gjorde med det gjenstridige folk av la Vendée. Disse nye revolusjonære blir foruroliget i møte med de mange familiers omsorg for hin enkelte. De håner og forakter de kristne familiene, fordi disse er den levende virkeligheten av alt hva de revolusjonære hater. De er rede til å slippe nye infernalske horder løs på Afrika, for å legge press på familiene, og pålegge dem sterisering, fosterdrap og prevansjonsmidler. På samme måte som la Vendée vil Afrika gjøre opprør! Overalt må alle kristne familier være de salige spydsoissene i et opprør mot dette nye egoismens diktatur!

Ja, for det er altså i hjertet av hver enkelt familie, i hver en kristen og hvert et menneske av god vilje at et nytt folk av ånden fra la Vendée må reise seg! Hver en kristen er også i ånden en borger av la Vendée! Så la oss da ikke tillate oss at vår takknemlighet og kjærlighet til det som er oss uforskyldt gitt kan bli kvalt. Vis da heller at vi vet, slik martyrene fra la Vendée visste det, å nytte oss av disse våre gaver til det fulle og rører ved deres kilde: i Jesu Kristi hellige hjerte.

La oss da endelig be for at et mektig og riktig gledesfylt Vendée må reise seg i hjertet til alle Kirkens troende over hele Herrens jord!

 

*

Fransk original: Famille Chrétienne

Etter Odin F. Rustad oversettelse.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s